Mitt Første Møte med Tannlegen som Treåring – Ikke Julaften Akkurat!

 

Det var en flott høstdag i 1979. Jeg var tre år gammel. Eller, tre og et halvt år som jeg sikkert ville insistert på i den alderen. Jeg hadde brun cordfløyelsbukse på, med flott sleng, høyhalset genser og røde bukseseler. Ja, røde bukseseler var det ypperste innen bukseseler syns jeg da.

 

I grunn var det mye som gikk i brunt og andre jordfarger på søttitallet. Og store blomstermønster. Bortsett fra Smurfene da, som hadde gjort sitt inntog sammen med Geir Børresen tidligere det året. Jeg har forresten «smurfeplata» fremdeles.

 

Hurra, Jeg Skal Til Tannlegen!

Den gang, som nå, var det helt normalt å bli kalt inn til tannlegen sånn i treårsalderen. Tannlegen jobbet hos Folketannrøkta, for et navn! Og innkalt ble også jeg. Jeg fikk et sånt kort med en tannfigur som holder en tannbørste.

 

Det som er verd å huske på når det gjelder en vanlig treåring, er at selv om treåringer syns forskjellige saker og ting er skummelt og farlig. Ja jeg tenker på sånt som “de store guttene”, skumle biler i trafikken (som jeg hadde lært om i Barnas Trafikklubb), klesskap på gløtt (med monstre inni), stikkende mygg og raketter som smeller høyt på nyttårsaften. Selv om slike ting er skumle saker for en treåring, så er det én ting som ikke har rukket å bli skummelt ennå. Og det er tannleger.

 

 

Jeg mener, hvorfor skulle jeg syns at det å gå til tannlegen var farlig? Ingen hadde fortalt meg det, og akkurat det var foreldrene mine veldig klar over. Så for å forberede meg på tannlegen fortalte de meg alt det fantastisk morsomme jeg skulle få oppleve der! Jeg skulle få kjøre elektrisk tannlegestol opp og ned, jeg skulle få gape høyt, ha en sånn spyttslurpedings i munnen, jeg skulle få drikke vann av en liten kopp og spytte i en liten vask. Ja jeg skulle til og med, etter all den moroa, få en leke som premie! LYKKE!!

 

Men alt dette skulle vise seg å bli annerledes… veldig annerledes.

 

Møtet med Folketannrøkta

Om det var mandag eller onsdag eller tirsdag var revnende likegyldig for meg. I min verden var det lørdag! Du vet, søttitallslørdag… Barne-TV med Vibeke Sæther i 20 minutter, brus med spikerhull i korken, eggedosis og 100 % lykke! Jeg skulle endelig til tannlegen og jeg gledet meg sånn, ja så mye at jeg nesten var litt spentnervøs, en eventyrblanding av en følelse. Det kriblet i magen.

 

Jeg husker at vi måtte henge fra oss klærne og sette fra oss skoene i en hylle, før vi kunne gå og si fra gjennom en glassluke at jeg hadde kommet. Deretter fikk vi vente på tur. Åh som jeg gledet meg… var det ikke min tur snart? Jeg tror aldri tiden har gått saktere enn da. Kjeeeedelig å måtte vente!

 

Men endelig var det min tur. Det kom en dame i hvit frakk og ropte meg opp, med etternavn og greier! Gjett om jeg følte meg viktig! Det boblet inni meg! Vi gikk nedover en lang gang, forbi mange dører, hele tiden en meter bak damen som hadde ropt meg opp. Så kom vi til den døren jeg skulle inn.

 

Jeg så inn døren, og der var tannlegestolen, slurpedingsen, den lille koppen, vasken og en masse andre kjempespennende saker, i tillegg til en tannlege da. Ja, og en tannpleier. WOW!

 

Skuddene Blir Avfyrt – Ikke Akkurat Pedagogikk på Høyt Nivå

Jeg tror kanskje jeg hadde kommet meg hele 82 cm inn i rommet da tannpleieren sa disse skjebnesvangre ordene, som skulle få denne festdagen til å bli alt annet enn festlig:

 

«Det er ikke farlig! Det er ingenting å være redd for!»

 

Som en velplassert torpedo senker et skip, som med et trylleslag, ja i løpet av brøkdelen av et mikrosekund ble alt forandret! Hjernen min, som i og for seg var travelt opptatt med å være glad for å ha julaften og lørdag og bursdag og alt lykkelig på jorda samtidig, fikk plutselig en melding «på øret» om at farlig og redd var i nærheten. Nesten fortere enn jeg kunne tenke ble det mandag og monstre i klesskapet!

 

 

For å si det sånn, alle de mentale forberedelsene foreldrene mine hadde gjort sammen med meg var med ett helt bortkastet. Unge Karolius med cordfløyelsbuksene og røde bukseseler lukket munnen – hardt igjen! Den kunne like godt vært limt sammen, for det var i hvert fall ingenting farlig som skulle få lov å romstere i munnen min. Ikke engang et liveshow med Vibeke Sæther, Geir Børresen og 40 smurfer til hest inne på tannlegekontoret hadde fått meg til å ombestemme meg. Jeg hadde staheten bare en treåring kan utvise!

 

Så etter en god stund med utprøving av ulike overtalelsesteknikker dro vi hjem. Uten å få gjort noe hos tannlegen. Ja ikke annet enn å fullstendig ødelegge en tre år gammel gutts første tannlegetime da. Jeg fikk sikkert ikke noen leke engang.

 

Epilog

Har jeg i tiden etter denne opplevelsen fått etablert en solid og trofast tannlegeskrekk? Neida, ingenting som det. Det går nok ganske normalt når jeg er hos tannlegen.

 

Men kunne den første tannlegetimen vært annerledes? Ja, selvfølgelig. Tannpleieren, som sikkert var (og sikkert fortsatt er) verdens mest omsorgsfulle person, gjorde jo bare det hun ut fra sin modell av verden mente var best å gjøre. Hun kom med alle sine erfaringer og tankemønster til det punktet i livet hvor en treåring skulle ha sin første tannlegetime. Og hun bommet så til de grader!

 

Med en litt annen tilnærming til situasjonen, og med litt mer kompetanse på kommunikasjon og hvordan andre mennesker opplever verden, hadde hun kanskje kunnet gjort opplevelsen til en helt annen. Men akkurat det får vi aldri vite… 1979 kommer aldri tilbake. Bukseselene passer ikke lenger.

 

 

Har du opplevd lignende blinkskudd av noen kommentarer? Har du kanskje vært som tannpleieren her?

 

Er du interessert i å lære mer om kommunikasjon, slik at du ikke ender opp som tannpleieren her, ja da er du på rett plass. Vi i Fenomental tilbyr coaching og kurs i NLP, som handler om akkurat det… og mere til. Velkommen skal du være!

 

Klikk her for å melde deg på utdanning på Finnsnes i dag!

Klikk her for å melde deg på utdanning i Oslo i dag!

 

Syns du historien er verd å dele videre? Ja så bruk gjerne din favorittknapp under for å dele!